Her dukker Ulvhedin Paladin opp i Noreg.
Unge Grip er i Sibir.
Boka gjev ein gjennomgang av 50 kvinner med tilknytting i Trondheim. Nokre er født, oppvaksne og døyr her, andre har budd her delar av livet sitt medan atter andre har berre ei vag tilknytting til byen. Biografiane over kvinnene er interessante, men av og til skuffande korte. Dette skuldast nok mangelen på stoff, og det er synd - men ikkje så mykje å gjere noko med. Bakerst er det ein meget fyldig bibliografi, med referansar til samtlege verker som er brukt, fordelt på kvar einskild biografi. Dette gjer det mogleg for den nyfikne lesar å finne meir stoff sjølv - eller konstatere at dette var det som fanst.
Alt i alt ei meget spanande, interessant og velskrive bok. Eg vart inspirert til å fotografere alle husa kvinnene har budd i eller som står der dei budde (det er kart i alle kapitla), og håper å få gjort det når lyset vert betre ute.
Som tittelen seier, er dette ei morosam bok om teikn og teiknsetting. Den er iallfall interessant og til tider underhaldande. Nokre kapitel gjev ein god gjennomgang av norsk grammatikk på området, nett den gjennomgangen eg følte mangla i kunnsk(r)apen min, medan andre kapittel tek for seg eit emne på ein mykje enklare måte, og mangelen på grammatikalske knaggar å henge det på vert irriterande. I tillegg er boka skjemma av ein del feil, innimellom feil som Hegge i kapittelet før har påpeikt at ER feil. Kanskje er dette ein (uvarsla) "leik" mellom Hegge og lesarane, i såfall burde det vore varsla på forhand, eller så er det rett og slett slurv, og burde ikkje ha forekome....
Fay Weldons sjølvbiografi fortel om livet hennar frå oppveksten i New Zealand til ho er vaksen i England drøye 30 år seinare. Den fortel om eit liv i fattigdom, med mengder av hindre for å nå dit ho vil, men likevel eit rikt liv. Boka er full av små og store episodar som har vore med og forma henne, sjarmerande små morosame snuttar og alvorlege ting som set djupe spor.
Eg har ikkje lese noko av Weldon før, trur eg. Men denne boka vil nok gje ei betre forståing av bøkene hennar, og ut frå referansane til eigne bøker i teksten vil ein del episodar vere gjenkjennbare i romanane hennar. Eg ser fram til å lese bøkene hennar med sjølvbiografien som bakteppe.
I denne boka fortel Alaexandra Fuller om oppveksten sin i Zimbabwe, Malawi og Zambia, der foreldra slo seg ned som farmere tidleg på 70-talet. Etterkvart som styresettet og dei herskande vart endra, flytter familien vidare, til stader der klimaet overfor kvite er mildare. Til slutt er det på ein måte ikkje meir att, ingen andre stader å flytte til, og dei må slå seg til ro, både geografisk og i forhald til å akseptere at styresettet er endra og at dei ikkje lenger er del av den kvite herskarklassen.
Familien er ikkje den tradisjonelle rike overklassefamilien ein ofte ser for seg at kvite i eit land med raseskille er. Her er det ikkje enorme hus med reine, tjukke teppegolv, horder av tenarar å herse med og pene, reine barn som lærer å spele piano og les dannede bøker heile dagen. Familien slit med å få endane til å møtast, mora pantset ringane sine for å få råd til å kjøpe tobakksplanar, og frykter stadig at avlingen ikkje skal bli god nok til å hente dei ut att - for kva skal dei då leve av? Farmene er nedslitne, med lite vatn og straum, ute og inne er det fullt av insekter som kan gje smertefullt, kløande utslett, tropesjukdommane florerer. Dette er ikkje som i romanar om apartheid i Sør-Afrika, dette er ein annan røyndom. Det einaste som "oppfyller forventningane" er skulegangen - ungane går på kvite internatskular med nystrokne uniformar og akademisk teoripensum, iallfall så lenge dei kvite har makta.
Boka er beskrive som ein moderne Den afrikanske farm. Eg har ikkje lese den boka, og kan ikkje uttale meg om kordan den er og kva liv den fortel om. Men Fullers bok fortel om eit hardt liv, med sine privelegier, men framleis hardt, langt nede i den kvite mellomklassen (eller underklassen, om den fanst i det rasedelte Afrika), eit liv som vart levd frå dag til dag, månad til månad, år til år, avling til avling, der ungane var med foreldra, utan å bli spurd og delvis utan å forstå - anna enn små brokkar.
This novel has gotten a lot of positive comments and reviews, but in my opinion it wasn't all that well written. The story itself was ok, a rather fascinating family history about three families, their lives, past and future. But I found the language somewhat strange, not confusing, but certainly not easy to grasp and sometimes the author does strange jumps in time and space. Maybe this is what other people find so good about the book, but I didn't like it much and it was just out of pure stubbornness I finished the book.
Persepolis 2 is the sequel to Persepolis, and continues where the first one left Marjane - in Austria. The story is a fascinating history about a young girl's youth on her own in Austria, and later her life as she goes back to Iran after graduation.
The drawings are very good and the text witty and funny, and with an interesting story to tell, this is a book I'd recommend to anyone who has read #1.
Denne boka fortel den sanne historia om "Maria"og familien hennar som må flykte frå ein valdeleg eks-mann. Landet dei kjem frå, Sverige, klarer ikkje beskytte dei - mykje på grunn av gjennomsiktigiheiten i samfunnet som skal beskytte borgarane mot ein korrupt stat - og til slutt må dei på eiga hand flykte til Sør-Amerika, til Chile og Argentine, og deretter til USA. Boka fylgjer Maria og familien frå dei forsøker leve i skjul i Sverige, gjennom fleire år i Chile, til dei til slutt søker om asyl i USA.
This book is the story of a female English professor in Iran, through the years from the Islamic revolution in 1979 through the 80ies until she moves to USA in the late 90ies. She is quits her job as professor of Literature in tehran when she is forced to wear a veil and can't choose the litterature she wants to teach herself. To continue some of the work she has started, she invites a group of students to study in her home once a week. The reading circle goes on for years, and the book tells the story of life in the reading circle, the lives of her students and the professor herself, and the past, a time with relative freedom not least for women. I liked the book a lot.
Dette er den niande boka i serien om Fredric Drum, den nyfikne kokken som stadig vikler seg inn i kriminalmysterier med ein my(s)tisk snert. Denne gongen er han på ferie i Mexico då onkelen ber han bistå det lokale politiet i å finne ein nordmann som er sakna. Det viser seg at forsvinninga har å gjere med ei rekke bestialske drap i området, og Drum vert drege inn i etterforskinga av desse - som doctores psicología.
Som dei andre bøkene i Drum-serien, likte eg også denne. Nygårdshaug skriv på ein måte som gjer det vanskeleg å legge ned boka, det er stadig nye og overraskande hendingar på neste side. Verkeleg ei spanande bok, og eit hyggeleg gjensyn med ein "detektiv" eg ikkje har lese på ei stund.
Heike og Vilja "redder" Gråstensholm.
Frå gruvesamfunnet i Sverige.
Historia om Tula.
Eskil i Eldafjord.
Tula og Tomas'son Christer steller til skandale i Sverige.
Saga Simon er på veg til Noreg då ho møter Lucifer.
Historia om Sagas barn.
Benedikte bruker evnene sine. Dette er ei av bøkene eg ikkje liker særleg godt; det er veldig lite familiesaga og veldig mykje paranormalitet her.
Vanja og Tamlin.
Ei skjult grein hos Isfolket vert oppdaga.
Dette er Ari Behns oppskrytte debutnovellesamling. Den minnet meg om Per Pettersons noveller, rett på sak og delvis groteskt eller bisart. I motsetning til Petterson skriver Behn dog særs korte tekstar, nokre er berre ei knapp halvside lang, og ein vert ikkje kjend med nokre av personane. Difor synes eg ikkje dette var ei eksepsjonelt god bok, slik ein del av omtalene av den kunne tyde på - men stilen novellene er skrive i, tiltalar meg.
Dette er ei oppvekstskildring frå Sverige. Bokas jeg-person, Johan, er son av ei einsleg mor og har ei søster. Boka skildrer oppveksten hans, med små innblikk i søstera og moras verd. Oppveksten er vel ein nokså vanleg ein på 70- og 80-talet, i ein forstad til Malbø, med sine blokker og "folkhemmet". Boka følger Johan frå han byrjer i 5. klasse til han er ferdig med gymnaset, med små glimt framover - mot ei framtid som vellukka. Ikkje alle lukkast. Nokre fell frå tidleg, andre ser ut til å kunne nå langt når plutseleg noko sviktar - eller dei vert svikta.
Denne boka fortel om legen Albert Schweizers fyrste år som lege i Lambarene, frå avreisa frå Frankrike i 1913 til jula 1915, deretter eit siste kapitel frå 1920. Han skildrar arbeidet sitt på misjonsstasjonen, både medisinsk, administrativt og det meir byggtekiske ansvaret han har, og kjem òg med skildringar av dei innfødde, "negrane". Sett med dagens auge er ikkje dette særleg mykje å vere stolt av, men Schweitzer var neppe verre enn sine samtidige europearar i området og han reiste ned dit for å dedikere seg til tropemedisin ved sjukehuset sitt i Lambarene, ikkje for å vere militærlege for europeiske troppar med tid til å hjelpe dei innfødde på sporadisk basis, slik situasjonen var før Schweizer kom.
To unge gutar legg ut på ei "vagabond-ferd" på 1920-talet, med lite pengar, få planar og stor trang til å oppleve nye, spanande ting etter sine studieår på Princeton. Dei jobber seg over Atlanterhavet, og starter ferda gjennom Europa på sykkel, før dei sel syklane for å få råd til breutstyr for å bestige Matterhorn (utanfor sesongen). Etter Matterhorn skil dei lag, og Halliburton dreg vidare mot Spania og Gibraltar. Så held ferda fram - til Kashmir, India, Kina, Japan, Singapore, Indonesia...
Forteljarstilen er kjapp - han fortel nøyaktig om mange små detaljar, og farger og lukter, om samtalar med konduktørar, men går samstundes kjapt gjennom dei store høgdepunkta (bokstaveleg talt). Dette gjer at boka ikkje vert ei lang og keisam oppramsing av turistmål, men i staden mange forteljingar om livet på ferda rundt jorda, og om dei mange opplevingane han hadde der.
Koppeepidemi i Halden, der politiinspektøren Rikard Brink er snartenkt og dyktig, og dessutan finn sin kone Vinnie.
Ellen Knutsen skal jobbe på hotell på vestlandet, og høyrer merkelege lydar om natta. Lensmannen kontaktar Nataniel Gard av Isfolket, som løyser gåta, får kontakt med Ellen og finn den siste greina av Isfolk-slekta.
Tova reiser tilbake til tidlegare liv, og vert sittande fast i Japan på 1100-talet. Nataniel legg ut på ei reise bakover i tida for å redde henne. Dette vert litt for overnaturleg for meg, dessutan vert fortellarstilen meir irriternde dårleg - med verkeleg dårlege referansar til eldre delar av sagaen, og til personar (som "din mor Vinnie og din far Rikard har jo gjort dette før, det er det fortald om i den delen av Isfolkets historie som heter SKREKKENS BY"). Treeeeg framgang no.
Heile Isfolket, både levande og daude, demonar og svartenglar, og i det heile teke, er samla til stormøte ei lang natt. Mange nye detaljar vert avslørt og fortald, og mange treff att sine kjære. I utgangspunktet vert dette litt for mykje overnaturlegheit for meg, men forteljinga er faktisk av nokså god kvalitet akkurat her så eg overlevde...
Meir frå Demonanes fjell, før Tova, Nataniel, Marco, Ellen og Gabriel legg ut på ferda mot Isfolkets dal. Ellen trur ho har overvunne Tengel den Onde, og at berre tilintetgjeringa av det onde vatnet står att. Men det virker ikkje heilt slikt...
Boka startar med at Thereses mormor Malie døyr, til mange i familiens store glede. Boka fortel så om personane i familien og kordan vala dei gjorde og livet dei levde fekk konsekvensar for slekta. Den starter med den yngste generasjonen og går bakover. Historia forklarer mykje av bakgrunnen for at den neste generasjonen er eller gjer som dei gjorde.
Å fortelle ein slektshistorie på denne måten er kanskje farleg, det kan i utgangspunktet kreve mykje av lesaren å henge med. Men Ragde klarer unngå at det vert for tungt og uforståeleg. Dei ulike delane kan lesast som sjølvstendige delar, dei handler om eit liv kvar, og sjølv om ein ny persons forteljing tek over der histroiane tangerer kvarandre, er det likevel samanheng i det - det kunne ha slutta der, samstundes som det er greitt å lese vidare og sjå kva som skjedde før.
This is a collection of stories about and from women who have been in Antarctica. The book only covers US women, so people like the Norwegian Monika kristiansen are not included. Many of the stories are very exciting and encouraging, and I have a lot of respect for many of these women for what they had to get thrugh to spend a season in Antarctica, and what some of them had to go through there.
I originally ordered this book to get some background information for my thesis. It wasn't as valuable as expected for that, but it was a very interesting book nevertheless.
Ting byrjer gå litt ad dundas. Men det ordner seg nok!
Som tittelen seier: her får vi vite "alt" om Marco.
Dette er eigentleg slutten på serien, her "ordner" Nataniel (ikkje uventa! Eg trur ikkje eg røper noko nytt her...) opp i problemet, og med ein litt annan slutt kunne dette vore siste bok. Men det er det sjølvsagt ikkje.
Endeleg ferdig! Dei siste bøkene i Isfolket har gått tregare og tregare - og ja, eg har skumma hardt og brutalt. Det vert mykje overnaturleg og småreligiøst fjas etterkvart, og det interesserer meg ikkje spesielt mykje, for å si det mildt. Det meste av denne boka er ein "etterhistorie" som nok apellerer meir til meg - kordan gjekk det med dei alle? Eg liker best slektskrønikedelen av serien, så den siste halvdelen av denne boka, om Margit Sandemos overnaturlege opplevingar i samband med serien har eg ikkje lest.
Men, no har eg lest heile serien for andre gong, og eg er ferdig. Eg kjem nok IKKJE til å lese den på nytt som 45-åring - eg har fått stadfesta mitt inntrykk frå då eg las den for eit halvt liv sidan: eg likte slektskrønikedelen, det overnaturlege er uinteressant, og dei siste bøkene er rett og slett temmeleg keisame. Nok no.
Vi pleier vanlegvis ikkje få uadressert reklame i postkassa, det har vi reservert oss mot. Imidlertid er det ikkje alltid budet frå Byavisa klarer forstå det og likevel dumper både avis og reklamen sin i postkassa vår. Som regel går reklamen og nemnde avis rett i søppelkassa, som er praktisk plassert 1 meter frå postkassa. Denne gongen tok eg imidlertid heile greia med opp, for det var ting der eg var litt forvirra over.
Det var nemleg ei bok der, Hittebarnet Alicia: Farlig seilas. I følge reklamebanneret på boka er dette en "gripende og varm" bok, i "serien alle må lese". Javel. Så eg las den. Ganske raskt, etter omtrent fem sider, kunne eg konkludere med at dette var ei temmeleg elendig bok - ikkje spesielt overraskande, kanskje. Eg hadde eigentleg tenkt skrive eit slakt av den her, men no kjem eg faktisk ikkje på noko frå den - anna enn at hovudpersonen ikkje ein gong klarer bli gravid med sonen i den rike familien ho jobber hos, men derimot vert gravid med ein ukjend mann ho treffte gjennom sin "karriere på puben".
Ok, NO går boka i søpla.
Eh, ja. Denne boka var cirka like bra som tittelen antyder. Det var gøy å lese ei boka med datatema frå 1998 - mange artige detaljar og ikkje minst gjettingar der :-)
Eg har vore skeptisk til lydbøker, eg har sett for meg at eg ikkje klarer konsentrere meg om innhaldet, sidan eg t.d. aldri har hatt godt utbytte av forelesingar utan eit papir med tekst eg kan relatere det til. Men denne lydboka lytta vi til i bilen på veg heim frå sumarferien (i Arendal), og det fungerte bra - fekk med meg det meste av handlinga, og boka var godt lest.
Dette er B. Akunin (alias) sin fyrste roman, om Fandorins fyrste sak. Boka er spanande, og full av burleske detaljar - men samstundes ikkje med så mange detaljar at den vert tung å lese. Forfattaren ser ut til å ha skrive om russisk 1800-talshistorie med tanke på også eit vestleg publikum, og avgrensa detaljrikdomen spesielt når det gjeld russiske namn på personar og gjenstander noko.
Eit barn vert født. Den fyrstefødte. Den fyrstefødte skal vere ein gut. Slik har det alltid vore, slik skal det alltid vere. Noko anna er utenkjeleg for kommandanten i dei afghanske fjella. Men slik vert det ikkje. Det lille barnet er ei jente, ei skammeleg jente. Han kan drepe barnet, kaste ut kona eller oppdra jenta som ein son. Han vel det siste. Samira vert Samir.
Av ukjende grunnar vert jenta tatt for å vere gut gjennom heile oppveksten, også då ho og mora flyktar frå heimstaden då faren vert drepen av Taliban. Samira vert familiens overhovud. I fleire år går det bra - dei har mat og klede, ho får gå på skule, får vener, dei klarer seg greitt. Så vert ho forlova med bestekameratens syster...
Dette var ei slik bok som det var vanskeleg å legge frå seg. Eg måtte heile tida lese litt til. Det er absolutt ei bok eg vil anbefale andre å lese, og i motsetnad til Siba Shakibs førre bok, Der Gud gråter, er ikkje denne tragisk trist. Her er det nesten motsett - tonen er munter, med alvorlege undertonar.
I utgangspunktet handler boka om ein lege som reiser til Afghanistan for å jobbe som lege på landsbygda for ein bistandsorganisasjon under krigen mellom Afghanistan og Sovjetunionen, og då eg byrja lese den var der der forventningane mine låg.
Utover i boka vert det heile meir komplisert. I tillegg til den reint fysiske reisa, er det også ei psykisk reise gjennom barndomsopplevingar og vener og bekjentskaper frå barndom og ungdom, som legen tilbragte i Afghanistan. Siste halvdel av boka er rystande, på grensa til ekkel. Det var ei ok bok, men eg er ikkje sikker på om eg vil anbefale den til andre - dvs., er du ute etter ein roman om dei meir mørke sidene av menneska, med masse detaljar du helst ikkje vil lese, så er den kanskje for deg. Er du ute etter ei bok som fortel om bistandsarbeid er dette ikkje ei bok for deg.
Júbilo has a gift for hearing what was in people's hearts. As a young boy, acting as an interpreter between his Mayan grandmother and his Spanish-speaking mother, he would translate words of spite into words of respect, so that their mutual hatred turned to love. When he grew up, he put his gift to use in his job as a telegraph operator.
Now the telegraph is abandoned, obsolete as a form of communication in the electronic age, and Júbilo is on his deathbed. His daughter wants to find out more about her father before he leaves, to know more about him, his life and stories, and to know something about why he and her mother haven't talked for many, many years.
This is Laura Esquivel's tribute to her father, who worked his own lifelong magic as a telegraph operator. In this story she tries to show how keeping secrets will always lead to unhappiness, and how communication is the key to love.
A very interesting and exciting story about the author's childhood in Hong Kong, full of small details and funny remarks from a 7 - 10 year old boy's view.
This book is about the crew on a British bombing plane during WW2. It's fiction, but the events in the book have happened sometime and somewhere during WW2 (and locals should apparently be able to recognize the towns and villages where the book takes place). It was a bit long and boring sometimes, I didn't find all the characters portraied equally fascinating and interesting, but it was a decent book.
This was a very interesting book from South Africa during the 70ies and the 80ies (I think). The first part is set before the fall of apartheid, the second after, but the book hardly deals with apartheid, other than as a matter of fact, and in certain situations where changes or special episodes are mentiones.
More than a book about apartheid, is it a book about a small girl's childhood and then a young adult's sudden voyage into adulthood when her mother dies. It was rather "African" in the way it was written, with many refeences to traditional myths and tales, but still not hard to read for a Northern-European.
I won't say this book changed my life. that would be a lie. But it did open my eyes to the differences in how women and men negotiate and what consequences it has. I have never considered myself afraid of asking, I thought I was always raising my voice not just for others, but also for myself, when I thought something was unfair. But I recognize myself in many situations in this book, and I know I have bailed out of negatiations just because I didn't like to ask for more. I am now much more conscious about asking, and the book proved itself extremely useful when I was interviewing and later negotiating for a new job. I am sure this will pay back the book many times.